Da Frank Hardy var liten

Hardy-guttene lever. I både gammel og ny innpakning. Men er de gamle heltene virkelig til glede også for nye generasjoner?

Det er forlaget Vigmostad & Bjørke som har tatt hånd om heltene til alle norske gutter som har levd en stund, nemlig selveste Hardy-guttene, og gitt dem ut i freshere innpakning til glede for nye barn og nye unge. Hele tre ulike serier om detektivbrødrene fra den lille byen Bayport vil ha oppmerksomhet hos dagens yngre garde, og selv med tøffe konkurrenter som Harry Potter, Samuel Sekel og andre mer moderne helter er guttene til Fenton Hardy svært populære i målgruppen.

Den ene av de tre Hardy-seriene av i dag består av de gode gamle bøkene fra ”den gang”, dog i ny oversettelse, men med handling fra før man begynte å sykle med hjelm. Første bok kom allerede i 1927 over there, så guttene begynner å bli rutinerte nå.

Serie nummer to, derimot, gir oss en moderne utgave av detektivbrødrene, der de holder seg med mobiltelefoner og sjekker nettet når det behøves. Mens en tredje serie er for litt yngre lesere, og har handling fra den gang Hardy-guttene gikk på folkeskolen.

Memory lane

Et glimt inn i katalogen til Vigmostad & Bjørke, og denne skribent settes plutselig over førti år tilbake i tiden. Til den gang sneen var hvit og den fineste julegaven du fikk var en ny Hardy-bok. Du verden så mye disse amerikanske guttene betydde for oss veldig unge den gangen.

Ikke sjelden var vi Hardy-guttene også, og vi løste mysterier som involverte skumle naboer og fremmede mystiske menn i strøket. Ingen av oss kunne skilte med en tidligere politimann, nå detektiv, som far, men alle ønsket at de hadde hatt en. For når Fenton Hardy trengte assistanse i sin evige kamp mot kriminelle elementer ba han guttene sine om hjelp. Og hjelp fikk han.

Vi så på coveret at Hardy-forfatteren het Franklin W. Dixon, men vi visste ikke hvordan han så ut. Vi brydde oss egentlig ikke heller. Men vi visste hvordan Joe og Frank så ut, for det så vi også på coveret. Joe var lys og slank og som regel sytten år, Frank var mørk og slank og som oftest atten. Men alderen var ingen hindring for de to kjekke guttene til herr og fru Hardy. De kjørte bil og banket skurker i ett sett. Det hendte også de overtok spakene i flyet til Fenton Hardys faste pilot, Jack Wayne. Å føre et fly var nemlig heller ingen sak når man var sønn av en berømt detektiv.

Til tross for en enorm tilgang på mysterier som skulle løses og farefulle nærkamper med skruppelløse banditter, levde familien Hardy et idyllisk småbyliv i Bayport. Omtrent som der vi vokste opp. Fru Hardy bestilte ikke stort, men hun lagde ofte eplekake. Herr Hardy, Fenton, var derimot i full sving, stadig på reise for å avdekke forbrytelser av alle slag. I tillegg var tante Gjertrude, Fentons ugifter søster, nesten alltid på besøk i Bayport. Hun var litt misunnelig på Fenton og guttene som var ute i felten, men hun kjente sin plass og holdt seg ved teltene.

Ja, familien var sentral i Hardy-guttenes verden. De var jo amerikanske. Og akkurat som vi, hadde Hardy-guttene mange venner, venner som de stadig dro inn i livsfarlige situasjoner. Tony Prito og Biff Hooper var rett som det var med guttene på eventyr, men det var den trinne vennen, Chet Morton, som oftest sto bi når hjelp behøvdes.

Den trinne vennen

Det var ikke akkurat kamp om å få være Chet Morton når vi lekte Hardy-guttene, men noen måtte alltid til pers. Som regel var det et av de yngre elementene i gutteflokken. Chet Morton var glad i mat og levde ut sin last. Han bodde på en bondegård rett utenfor Bayport, rett i nærheten av råvarene, så å si, og nesten i hver eneste bok hadde han en ny hobby, som på en eller annen måte ble blandet inn i mysteriet. Og så hadde han noe som Hardy-guttene ville ha. I hvert fall den ene Hardy-gutten. Chet hadde en søster, og hun var målet for Joes romantiske tilbøyeligheter. Iola Morton var ikke var like trinn som broren, derimot slank og smellvakker. Ikke rart Joe hang rundt på bondegården i tide og utide. For å gjøre det enkelt var Frank forelsket i venninnen hennes, Callie Shaw, og det hendte de fire slo seg skikkelig løs over en mugge saft og litt eplekake. Men forfatteren, denne Franklin W. Dixon, lot det bli med det. Det var kjekk ungdom vi hadde med å gjøre.

Ghostwritere

Kanskje ble vi litt skuffet da vi fant ut at Franklin W. Dixon ikke fantes. At han bare var et navn en rekke ulike forfattere engasjert av en viss Edward Stratemeyer når det var Hardybøker som skulle skrives. Akkurat som de brukte Carolyn Keene når det var Frøken Detektiv det handlet om. Flere titalls ghostwritere har skrevet Hardybøker for Stratemeyer-konsernet.

Og de er her altså fremdeles. I ny og gammel pakning. Til glede for alle gutter som liker å lese. For gutter om gutter. Selv om Joe og Frank strengt tatt var tenåringer allerede i 1927. Og vi gamliser flest velger å beholde minnene fra den gang Hardy-guttene var små … (eller var de vi som var små?) Verden var mer uskyldig den gang eplekake var noe man virkelig slo seg løs over.

Mobiltelefon og internett? Hmmm. Skeptisk.